I bokhylla (Dagbladet)

Julio CortázarSeremonier»

Det er ikke mulig! Å skrive så vanvittig bra som det latinamerikanske Cortázar gjør her. Jeg har lyst til spesielt å peke på teksten «Øya midt på dagen». Stramheten i språket hans.Perspektiv som dreies. Etter å ha lest om mannen som kaster opp små kaniner, blir det å spy aldri helt det samme igjen.

Albert Camus: «Den fremmede»
Camus viser oss at det er i hverdagen de virkelige dramaene utspiller seg. Som når Merseults gamle mor dør og alle venter at han skal sørge (men han ikke gidder å late som om han sørger). Når han stilles for retten (etter mer eller mindre tilfeldig å ha drept en fyr i en krangel) og hans mangel på følelser brukes mot ham under rettssaken. Jeg møter ofte innsatte og denne boka anbefalte jeg seinest i går under en samtale med en fyr på cella hans.

Jan Kjærstad: «Tegn til kjærlighet»
I fjor ble jeg bedt om å intervjue Kjærstad i en programpost under Bjørnsonfestivalen. Jeg var på det tidspunktet ikke veldig begeistret for Kjærstads bøker. Men etter en sommer med tvangslesing av bøkene hans oppdaget jeg denne forfatteren på nytt. Og kanskje også kvalitetene ved den «kjærstadske kronologi» – som fungerer etter helt andre prinsipp enn det vi kanskje er vant til fra annen litteratur.

Franklin W. Dixon: «Hardyguttene i farlig farvann»
Frank og Joe Hardy i noen vanvittig spennende situasjoner. De skal som alltid hjelpe faren Fenton i de sakene han har påtatt seg. Og kameratene stiller som vanlig også opp. Men skikkelig action blir det først når Chet blir med på de sinnssvakt halsbrekkende oppdragene.

Paal-Helge Haugen: «Meditasjonar over Georges de la Tour»
Haugens gjendiktninger av japansk lyrikk åpnet øynene mine for haikudiktet. Men også for Haugens eget forfatterskap. I åpningsdiktet presenterer kunstneren seg som lirekassespiller. «Ein rein tone riven laus/av skitne hender.» Jeg kunne like gjerne valgt samlinga «Det overvintra lyset» som kom fem år tidligere. Det handler uansett om lyset. Om mørket.