Minneord over Anne-Cath Vestly

(publisert Romsdals Budstikke 18. desember 2008)

av Øystein Hauge
Vi var mange som satt klistra med øret inn til radioen og venta på at du skulle komme og si «Morn, morn». I dag er vi mange som vil takke for alle de fine barnetimestundene vi hadde med deg, Anne Cath. Som vil takke for alle bøkene.

Mormor og de åtte ungene. Ole Aleksander. Knerten og Lillebror. Aurora.
Vi kjenner dem alle sammen. Over 50 bøker skrev hun. Og få har som henne prega norsk barnelitteratur siden de første bøkene hennes kom tidlig på 1950-tallet. I går våkna vi til nyheten om at hele Norges Anne- Cath er død. Et par måneder før hun ville blitt 89 år.

Det er vel knapt den ungen som vokste opp på seksti- og syttitallet ikke har et forhold til Anne-Cath Vestly og bøkene hennes. Om du var født og oppvokst i drabantby eller i et hus langt inni skogen. Store som små elsket vi henne. Og det var ikke bare bøkene. De godt voksne av oss husker også Anne-Cath fra hørespill i NRKs Barnetimen for de minste. Og enda lenger tilbake: Som skuespiller sammen med Alf Prøysen i Barne-tv-serien Kanutten og Romeo Clive.

Det var Tiden Norsk Forlag som gjennom flere tiår skulle gi ut bøkene hennes. Og slik ble det til at jeg ved flere anledninger hadde gleden av å møte Anne-Cath. Og nysgjerrigheten hennes over de nye ansiktene, debutantene som stadig kom til under høstfestene i forlaget var påfallende. Hva heter du? Hva skriver du? Hvor kommer du fra? Slik relasjonene mellom mennesker og generasjoner også er helt vesentlige trekk ved bøkene hennes.

Anne-Cath Vestlys barnebokproduksjon kan vel best sammenfattes som en stor kjærlighet til barn og barndommen. Men hun var langt fra bare en snill mormor.

Hun var også en forfatter som hadde store ambisjoner på bokens og egne vegne og som ville mye med forfatterskapet sitt. Og da hun skrev den første voksenbok i en alder av 83år,var dette nettopp ei bok full av samfunnssatiriske tekster.

Et av de siste festivaljobbene Anne-Cath Vestly gjorde var under Bjørnsonfestivalen i 2002. Jeg hadde behov for å ta en aldri så liten gjennomgang med henne før vi skulle ha samtalen vår (billettene var utsolgt ei uke på forhånd). Og jeg husker jeg kikket ned på notatene mine: Norsk kulturråds ærespris i 1994. Spelemannsprisen i 1992. Brageprisens hederspris i 1995. Men det ble aldri noe av noen kavalkade over priser i samtalen vi hadde. Høflig men bestemt ga hun klart uttrykk for at heder og ære ikke måtte bli det viktigste i samtalen vår.

En av Norges viktigste barnebokforfattere er borte. Bøkene hennes har vært elska av store og små gjennom flere tiår allerede. Og mange er de mammaene og pappaene som i mange år framover vil lese Anne-Cath Vestlys bøker for ungene sine.