Konfirmanten

6 konfirmantar frå 6 tiår i Agderposten i dag (her representantane for dei to første; 1960 og 1970). Av artikkelen går det fram at ordføraren i Arendal sparte konfirmasjonspengene, Jonas Alaska brukte dei på videokamera for å lage skatefilm, Gunn Marit Andreassen kjøpte nytt skiskyttargevær – medan denne konfirmanten investerte i LPer med Deep Purple, Jethro Tull, Neil Young og Creedence. Men viktigast av alt: etter over 40 år endeleg få synt fram konfirmasjonsdressen sin igjen!

Og artikkelteksten (den delen som handlar om denne konfirmanten) gjekk slik:

Det het ikke konfirmasjon, men kunnskapsprøven der jeg ble konfirmert. I Guds Menighet på Vegårshei. Det å ikke konfirmere seg var rett og slett ikke aktuelt. Jeg tror knapt jeg hadde hørt snakk om begrepet humanetisk konfirmasjon, engang. Konfirmasjonspenger derimot, var jo et høyst aktuelt tema.

For mange var konfirmasjonen den milepælen du skulle passere for å få lov til å gå på fest. I Guds Menighet fulgte det nok ingen slik blankofullmakt, men vi gikk jo ikke mindre på fest av den grunn. Konfirmasjonen betydde at vi kom sammen til stor familiemiddag, og at jeg måtte inn i min første dress.

Jeg husker forstanderen (det er ingen prest i Guds Menighet) var ganske raus med på forhånd å fortelle oss hvilke spørsmål vi ville få under selve kunnskapsprøven. Det var fint, men kanskje ikke spesielt pedagogisk. Så i den grad jeg lærte noe under konfirmasjonstiden tror jeg det må ha hatt med kameratskap og slike ting å gjøre.

En annen ting jeg husker er at Simon & Garfunkels «Bridge over Troubled Water» var på alle platespillere og i alle radioer. Jeg fikk aldri nok av den sangen, og jeg gledet meg for jeg visste jeg nå snart kunne kjøpe meg min egen platespiller.

Selskapet mitt, det var to bestefedre i hvite skjorter under den store blå syrinen som sto i full blomst. Det var en stor kaffekjele lånt fra bedehuset. Det var hvite konvolutter med tirkronersedler og femtikronersedler i. Det var søstrene mine som hoppa strikk. Det var onkler og bestefedre som sto rundt en Opel Olympia med åpent panser og diskuterte motor. Jeg mener jo selv jeg var til svært stor hjelp i konfirmasjonsforberedelsene. Handle inn. Klippe plener. Vaske vinduer. Jeg tror mor mi har en helt annen versjon. Og jeg tror kanskje hennes versjon er den som ligger nærmest opp til virkeligheten.

Konfirmasjonsselskap på landsbygda tidlig på syttitallet tror jeg stort sett ble holdt hjemme hos folk. Slik var det i alle fall i min konfirmasjon. Heime på Hauge. Vi er åtte søsken. Så vår egen familie stilte jo med ti allerede i utgangspunktet. Og med onkler og tanter og søskenbarn og besteforeldre var vi vel rundt trettifem til sammen.

Vi spiste svinesteik fra heimeslakta gris høsten før. Dessert tidlig på syttitallet var ofte gele med vaniljesaus. Så det var nok sikkert gele der. Kanskje både gul, rød og grønn for det jeg vet. Med ei hjemmeværende mor som aldri tok noen snarveier på kjøkkenet var det sikkert mye mer enn gele der også.

Like sikkert som dåp og konfirmasjon var sølvskeia fra bestemor. Den var jo naturligvis totalt uønsket. Og var dessuten med på å trekke ned pengegave-totalen noe alvorlig. Men tida går. Og skeia har jeg jo den dag i dag. Jeg tror ikke jeg passerte fem hundre med så mange kronene. Fem sedler med portrett av Henrik Wergeland om jeg hadde vekslet tikronesedlene og femtikronersedlene inn i hundringser.

Sparing var kanskje ikke det som lå lengst framme i pannebrasken. Tror det meste havna i platebutikken til Tor Erik Nævestad i Tvedestrand. LP-er med Neil Young, Deep Purple, Jethro Tull, Creedence og Stones. Ei god investering. Jeg brukte pengene fordi det å kjøpe plater av Neil Young og Deep Purple er noe du aldri bør utsette lenger enn høyst nødvendig. Jeg fikk lov til å styre over pengene selv. Absolutt. Og hadde moderen fått bestemme hadde det neppe blitt mye Deep Purple på meg.