om bøkene

FOTOGRAFI AV TO SOM DANSAR (2005)
”…ei konsentrert og intim bok der delane er underordna samanhengen på ein velfungerande måte. Hauge har makta å strukturera sitt djuptgåande språk av overflater på mange plan samtidig.  …skildra med biletskapande evne og utan dramatiske faktar. Nøysamt, kontrollert og med fin meistring av verkemidla. Han vekslar mellom kortprosatekstar og finfine haikuliknande oppsummeringar innimellom (nett det veit me jo at han har taket på!).  Eg kom til å tenkja på fotograf Dag Thorenfeldts ord «fotordgrafi» når eg las nokre av desse dikta. Når ein er ferdig med denne boka er det som å gå ut av ein film, ei anna verd, skinande klar, luktande, sanseleg. Ja, framfor alt sanseleg og det i ei veldig fri og fornem form..”
DAGBLADET (kåret til ”Årets diktsamling 2005” – leserkåringen dagbladet.no)

”…velkomponert poetisk erindringsbok. Her er en rekke sterke erotiske tekster, både med og uten “dei forbodne orda”. …om det rettes rammende kritikk mot det lille samfunnet som skildres, er Hauges erindringer også preget av varme og nostalgi. “Fotografi av to som dansar” er en sammensatt og variert, men likevel helhetlig komponert diktsamling, med en gjennomgående dynamisk veksling mellom prosapartier og partier med diktoppsett. Boken gjør inntrykk med personlige og engasjerte tekster, samtidig som forholdet mellom virkelighet og erindring til stadighet problematiseres.
AFTENPOSTEN

”Øystein Hauges dikt om oppvekst på Sørlandet på 60-tallet er en av denne høstens fineste leseopplevelser. Hauge er både en stemningsskaper og en dyktig ordkunstner.  …bildene han får frem i leserens hode, følelsene han greier å gi leseren. Følelsen av det finnes et sted som er utgangspunktet for alt i livet, både for det trygge og for lysten til å utfordre grensene – også de seksuelle. …når langdistansediktene er av en slik kvalitet som Hauges, kan jeg godt løpe både fire og fem runder til med denne boken”.
NATIONEN

”Filmatisk og fargerik poesi” (overskrift).. ”…en fargerik erindringspoesi full av fortrengt erotikk, fjerne toglyder og hemmelige moltesteder. …Hauge er også flink med ordbilder. Han gleder seg over språklyder, og han gjør utstrakt bruk av nyord («skummamjølkfarga», «kjøleskapkyllingane», «sufflørlaust», «knutepunktert», «tundrataust», «porselenspikk», «filadelfiafitter», «nøkkelknippekaldt»). Erindringsstoffet gis ekstra aktualitet ved at det legges inn i en tilbakevendende situasjon i nåtid. Denne glidende vekslingen mellom ulike tidsplan er drevent gjort”.
VG

”Øystein Hauge er kjent for språket sitt, for å komme på og finne på nytt, for å leke med ord. Han har vist at han kan underordne seg strenge form- og innholdskrav, men samtidig gå over alle grenser. Dikta viser at den lille virkeligheten, hverdagen, er stor i seg sjøl”.
ROMSDALS BUDSTIKKE

GRØNT (2000):
Tittelen “Grønt” skriker mot deg i rød skrift fra det hvite omslaget på boken til Øystein Hauge. Allerede tittelen varsler en dikter med sterk formbevissthet og sans for paradokser. Samlingen består av hundre poengterte, særnorske haikudikt som gir ro og munterhet, Det er en behagelig aksept i diktene, av og til nesten en lykkerus. Diktene er som små fotografier. Med sitt ordkamera har Hauge skapt noe eget; blant annet er nakenhet et gjennomgangsmotiv i diktene hans.
NRK-P2

En sjelden gang kan diktning gi språk til fornemmelser som ligger helt i grenselandet mellom taushet og tale…. Hauge gir (…) språk til fornemmelser noen hver kan ha glemt at de hadde – som lysten til å sove ute. Overalt i “Grønt” finnes det steder som egner seg for utendørs nattesøvn; det kan være i utkanten av åkeren, i skogen, mellom “varm vind og sanddyner” eller på låven. For mennesker som dyr innbyr sommernatten til den beste av alle typer søvn. Sikre og åpne haikudikt…
AFTENPOSTEN

Oppsiktsvekkende gode dikt (tittel). Du ser det for deg. Det oppsiktsvekkende ved Hauges haikudikt er at du dessuten hører det. I en så knapp form får han også plass til et toneleie, en muntlighet. …kombinerer forståelighet, knapphet, muntlighet og friskhet på en uvanlig måte. Hundre lysbilder framviser han i leserens hode. De fleste av dem er sylskarpe, og alle sammen er dine egne.
DAGBLADET



…ein tilsynekomst, og ikkje berre ein enkel projeksjon: det er ei rørsle i diktet, eit spenn, det er noko som opnar seg, som viser seg, som stig fram – ein høystakk eller “ei snor av bier”. Det er ein poetisk og klangleg tilsynekomst av eit landskap; av åkrar, skog, nakne kvinner – og det er ein tilsynekomst både av det du ser og det du ikkje ser i dei gode dikta som kan få eit ord til å fylle både det som er sett og seg sjølv (…) og det er omtrent som å lese tittelen på boka til Øystein Hauge; mens du les han blir Grønt til grønt.
KLASSEKAMPEN

…vi har å gjere med ein modig debutant. Heldigvis kjem han frå det på ein anstendig måte og vel så det. Eit par gode døme: “naken og niten/slik ei fin jente for/svalene å flyge over” og “midt på natta/to nysteikte brød/or omnen”. Her er det ein fin erotisk undertone, og i det siste diktet ei ærbødig helsing til Olav H. Hauges gulne kveitekaker. Ein annan artig ting ved Øystein Hauges dikt er at han så markant innfører eit norsk landskap i haikudiktet. Det er ikkje japanske kirsebær som blir skildra, men elg, myr, bjørk og nøkkeroser. …for denne debutanten er det berre å kjøre på…
MORGENBLADET

”..diktene er som hos Olav H. Hauge konkrete og beskrivende, men samtidig symbolbærende og fargerike, svært ofte stemningsfarget med en humoristisk undertone. Det skal godt gjøres å nå opp til Olav H. Hauges suverene nivå, men Øystein Hauge er uten tvil på rett vei”.
AGDERPOSTEN

”..Øystein Hauges haiku-dikt er et poetisk måltid vel verd å få med seg. De nytes best slik mat gjør: ved langsomt inntak. Man bør dvele ved hver linje for å gi ordene tiden de trenger til å skape bilde, stemning og fortelling..”
ROMSDALS BUDSTIKKE

NY NORSK ORDLISTE (antologien «Ord for ord» Gyldendal 2009):
”På den absolutte topp hva humor angår, troner Øystein Hauge. Hans Ny norsk ordliste kan man le seg skakk av, for eksempel lesjavú (følelsen av å ha vore på Lesja før, medan det i røynda er første gang du set beina dine i denne fjellbygda”).
AFTENPOSTEN

PREDIKANTEN (2011)

«Lysende og sanselig!»
DE NORSKE BOKKLUBBENE

Terningkast: 6
«Øystein Hauges dikt er historiefortelling av beste sort. (..) presise og velformulerte observasjoner som står meislet på nær sagt hver eneste side. Dette er stor språkkunst, lyrikk av første klasse. Skal noen av høstens diktsamlinger anbefales for et bredt publikum må det være denne.»
FÆDRELANDSVENNEN (Emil Otto Syvertsen)

”Øystein Hauge skriver om teltmøter, predikant og nattverd så man får blodsmak i munnen (..) Han fanger øyeblikk så tett og vart at vi kjenner angen av nyslått høy, vått hår og bedehus. Han filmer følelser, humor, vemod alvor, melankoli, glede; årets samling rommer nesten hver eneste tilstand verd å erfare. (..) Minner som jeg ikke visste jeg hadde, og som jeg kanskje ikke hadde, men det spiller liten rolle, for jeg har dem nå”.
VÅRT LAND

”..her har vi med en språkets og ordenes mester å gjøre” (..) ”en appell om å la livet leve i oss før det blir for seint. For det oser av tapt liv og forspilte muligheter når forfatteren i den aller siste diktlinjen skriver om ”å springe gjennom en skog hundre år etter at han var tenkt brukt til seglskuter”.
DAGEN

”Det er mye å glede seg over i boka, som står i tett forbindelse med de forrige diktsamingene til Hauge. Han lager dikt og små ordskulpturer til ettertanke, og fotograferer med ord”.
HAUGESUNDS AVIS (Truls Horvei)

«På sitt beste skriver Øystein Hauge dikt som er lynskarpe, sanselige snapshots (…) Hauge skriver om en gammel far som er senil og som har glemt ordet innsjø, et gjenglemt såpestykke på et svaberg mens det tordner, og en mørk, men treffende refleksjon over absurdisten Daniel Kharms. Andre steder maner han fram originale poetiske bilder: en brudekjole fryst inn i ei isblokk, og ei deprimert jente som ser akustiske ord forsvinne lenger og lenger inn i papiret. En annen viktig dimensjon ved Hauges poesi er plassen som er viet til fotografi og film (…). Han etterstreber en klarhet i diktene sine, og forsøker å løfte fram de små, magiske detaljene, som ellers forsvinner i de store linjene (…). En poet som blir hakket bedre for hver nye utgivelse.»
ROMSDALS BUDSTIKKE (Endre Ruset)

RADIODIKT (2003):
”Som skulptøren, med hammar og meisel, skrellar Øystein Hauge bort det overflødige. Når han snakker om ”ordskorpa, den overflatiske litteraturen” i eit av ”fragmenta frå nattevaktas dagbøker”, er det gjennom språkoverflata han trenger”.
NRK-P2

”..her er dikt som peikar bakover, mot ei radiotid, mot ei fortid. Det er godt skrive, og det minner til dømes om Paal-Helge Haugen seint på 1960-talet, som igjen har lært av dei same kjeldene som Hauge; den austlege poesien frå Japan og Kina, slik også kirsebærblomen og songen Sukiyaki talar klart om. Øystein Hauge har ofte ein lett og leiken haldning til poesien.  …og her er ein del klartsansa dikt som står seg gjennom fleire lesingar – som det gjennomført vakre diktet ”Fisk og sykkel”.
DAGBLADET

”På tre år har Øystein Hauge gjort mer for lyrikken enn de fleste forfattere rekker på et tiår .. Og som en avsluttende kuriositet nevner jeg en tittel som skal bli min favoritt i lang tid framover: ”Eldste bror min har vore i Tvedestrand og kjøpt seg Hawaiiskjorte”. Kan et dikt bli mer herlig underfundig?”
AGDERPOSTEN

”Med Radiodikt” viser Øystein Hauge styrken til det korte og fortettede dikt. Det er blitt en frodig og morsom diktsamling om oppvekst og ungdomsår. På sett og vis en slags litterær parafrase over Woody Allen-filmen Radio Days. Årets bok er en frodig opplevelse. ..han lar innholdet forme uttrykket, og dermed oppnår han at det blir noe uanstrengt og ledig over boken. Dette kler særlig de humoristiske tekstene godt. Radiodikt er Øystein Hauges beste bok så langt”
POETEN

”Her er elles nok av ironi over det ein i vid forstand kan kalla folkeleg kultur og tradisjon, som ”Ønskediktet” bare er ein liten perifer del av. Salmeskatten, ordtak, Bibel og bygdekultur, julehefte og pornoblad, dansefestar og hawaiiskjorter, heimlandet barndom – alt gjenopplever diktaren med glimt i auget”.
STAVANGER AFTENBLAD

STILLEBEN (2010)
“Så er da også diktene knakende gode. Navn som Paal Helge Haugen og Tor Ulven slår meg når jeg leser årets korthugne og meningsladede firelinjers dikt (…) Øystein Hauge har gitt oss: årets lyrikkbok!”(Terningkast fem – Torolf Kroglund)
AGDERPOSTEN

(…) Hauges poesi ei medvitsutviding og aktivisering av vår evne til å sansa, sjå – og dermed erkjenna. Diktbileta hentar Hauge frå ulike tider og ulike miljø, men sterkast grip han denne kritikaren der han formidlar bilete frå ein barndom på 1950 og 60-talet. Dikta er alle neddempa i språk, og krev konsentrasjon av lesaren. Lyd er utnytta svært effektivt og assosiasjonsskapande… (…) Stilleben er ei samling til å leva rikare med, og dét kan ein ikkje seia om alt som kjem ut mellom to permar.
VÅRT LAND

Hauge skrive om det stille livet omkring oss, og inni oss. (…) I dikta er han oppteken av minner frå hendingar, gjenstandar og stader. Dikta krinsar rundt sanseopplevingar, åleinekjensle og lengsel etter å høyre til, men i sorga skin også kjærleiken gjennom. Han stiller opp til dømes bedehus, sjøar, songar, bilvrak, filmar, sitat, nylonskjorter og Teddysigarettar og skaper portrett og historier, små format, som inviterer lesaren til å dikte vidare. (…) Øystein Hauges dikt inspirerer til å bruke sansane meir enn tankane. Han viser oss kva kunnskap som ligg i det å sjå, høyre, kjenne, lukte og smake på ting omkring oss. Han spenner opp dikt og rammer der alle tekstane er på fire liner, og denne forma gjev diktsamlinga ein monoton grunntone som klere tema og det diktariske føremålet.
ROMSDALS BUDSTIKKE

Øystein Hauge har markert seg som en dikter med forkjærlighet for den østlige kortformen. Han har slik sett fulgt fotsporene til Paal-Helge Haugen, som allerede på slutten av 1960-tallet utga gjendiktninger av kinesisk og japansk lyrikk på norsk. (…) Hauge maner i denne samlingen frem en barndom, ofte i form av konkrete bilder som gis særlig nærvær gjennom den knappe presensformen. (…) Med tanke på det nostalgiske sløret som hviler over mange av diktene, tilfører denne humoren en stemning som man i Norge, siden Lars Saabye Christensens «Beatles», er blitt vant til å kalle «sorgmunter».
BERGENS TIDENDE

Øystein Hauge har en fortettet måte å skrive på. (…) Felles for diktene er at de er små bilder fra et fotoalbum, ofte erindringer fra barndommen, en krittstump, en gammel ransel, «klasseforstanderen som snakkar fem daude språk flytande». Ofte står disse bildene ukommenterte, og stemningen ligner på haikudiktets. Noen ganger kommer det inn en reflekterende stemme som setter situasjonen eller bilder som framkommer; en humlesurrende rosebusk i relieff: «du kan be korte kveldsbøner/ og du kan be lange, men heilt la vere å be kan du ikke i denne bygda». Dermed løftes diktet. Flere av diktene i boka er små blinkskudd. (…) Det er en klar tråd fra «Grønt» til denne boka som viser konsekvens i forfatterskapet.
HAUGESUNDS AVIS

BARE (2002):
Tekstene er gjerrige og sjenerøse i ett og samme åndedrag. I noen tilfeller framstår de som eksklusive og hermetiske. Andre ganger er de likeframme og åpent til stede. ..Hauge er komfortabel med det lille formatet.
AGDERPOSTEN

Øystein Hauge har en rikholdig kulturarbeiderbakgrunn. Nå kommer han med dikt han har kalt ”lærestykker” – der han henviser til en rekke kunstnere, både forfattere og malere, alt fra Giacometti til van Gogh, fra Barthes, Duras, Trakl og Rimbaud til Joyce og Hamsun. Det er treffende og poengterte dikt. Det er vakkert det hele. Vakre dikt til ettertanke. Hauge benytter et sobert nynorsk og får diktene til å sitre… Dessuten er boken blitt svært vakker – en nydelig samproduksjon mellom dikt og design. Som en velbrukt katekisme”.
SARPSBORG ARBEIDERBLAD

”En god oppfølger til ”Grønt” – og litt til… Flere av diktene til Hauge er humoristiske. De har et lyrisk, vemodig anstrøk som munner ut i et lett absurdhumoristisk bilde.. Og han leker seg med språket samtidig som han maner fram bilder som forsterkes fordi forfatteren kjenner kunsten han refererer til. Slik blir det en dobbelt allitterasjon i hver strofe, et bokstavrim og et billedrim. Hauge beskriver en scene, og det gjør han med haikuens raffinement…”
BERGENS TIDENDE

”…det er et driv over språket som gjør at en som leser holdes inne i teksten”
BERGENSAVISEN
”..her beskrives huskatten i samme åndedrag som etterkrigstidens kanskje største skulptør, Alberto Giacometti. På denne måten driver Hauge frem sin både pussige og treffende diktning. Jeg synes også det er imponerende hvordan han forener lavmælt humor med en mørkere resonansbunn. Overgangen fra de nærmest lakoniske haikudiktene til de foreliggende lærestykkene har ikke overraskende gitt Hauge et større spillerom. Og han misbruker ikke den ekstra plassen han har tatt seg”
FÆDRELANDSVENNEN

FORFATTARLIV OG RØRE
“Der mye en kunne ha lyst til å sitere fra denne fornøyelige samlingen, men den bør eies og brukes av alle litteraturelskere til glede for en selv og andre. Boka kommer ut på Det Norske Samlaget i høst, men blir også tilleggsbok i Den Norske Bokklubben”
AGDERPOSTEN

DADAILY LIFE (lydinstallasjon Museet for Samtidskunst (DK):
”Øystein Hauge griber, med sit bidrag til DADAILYlife, dadaismen an på en anden måde end Sydow og Bukdahl. Han spiller på en surprise-effekt ved gradvis at opbygge en regelmæssig struktur i sin tekst, for senere at afvige fra strukturens egen norm: en række retoriske spørgsmål i form af et valg mellem to muligheder, besvares (Kama Sutra or Finnish films? Kama Sutra), og da spørgsmål nr. 11 ikke besvares med en af de to valgmuligheder, som de 10 foregående gange, skærpes opmærksomheden (Tolstoy or Gandhi? They were penpals!). Igen ved tolvte spørgsmål overraskes man, da svaret er et både og. Derefter luller Hauge os igen ind i en rytme og afviger senere fra strukturens logik igen»
DET VIRTUELLE BIBLIOTEK (DK)